Klisjéer du ikke hører lenger

«Hjertet hamret i brystet.» «Hun visste ikke hva hun skulle si.» «Stillheten var øredøvende.»

Disse setningene har blitt brukt så mange ganger at de har mistet kraft. Problemet er ikke at de er feil - de beskriver ekte ting. Problemet er at leseren glir forbi dem uten å kjenne noe.

Alternativet er ikke å skrive mer komplisert. Det er å skrive mer presist. Hva gjør akkurat denne karakteren når hjertet slår fort? Hvordan ser akkurat denne stillheten ut i akkurat dette rommet?

Et unntak: klisjeer i dialog kan være bevisst. En karakter som snakker i klisjeer - «alt skjer av en grunn», «det ordner seg» - viser noe om hvem de er. Det er karakterisering, ikke svak skriving. Forskjellen er om klisjeen tilhører forfatteren eller karakteren.