Barn snakker ikke som voksne
En tolvåring sier ikke «jeg opplever en dyp ambivalens». Men de sier heller ikke bare «kult» og «whatever» - det er den andre grøften.
Barn og ungdom har et presist språk for det som betyr noe for dem. De har egne uttrykk, egne referanser, egen rytme. Det handler ikke om å fylle dialogen med slang, men om å forstå hva karakteren ville lagt merke til og hvordan de ville ordlagt seg.
Og ungdom har et finstilt filter for det uekte. De merker umiddelbart når en voksen forfatter prøver å «snakke ungdommelig» - når bekymringene er for voksne, refleksjonene for modne, humoren for trygg. Stemmen er den største utfordringen i ungdomslitteratur, ikke plot eller tema. Det betyr ikke å skrive ned til målgruppen, men å skrive innenfra karakterens erfaring.
En komplikasjon: barne- og ungdomsspråk forandrer seg raskt. Dialog som var troverdig for tre år siden kan virke utdatert i dag. Det betyr ikke at du skal jage samtiden - det betyr at du bør unngå å forankre dialogen i øyeblikkets slang. Et språk som er presist uten å være trendy holder seg bedre.
En god test: les dialogen høyt og se for deg en faktisk tolvåring som sier det. Ville de det? Eller ville de sagt det helt annerledes?