Landskapet er ikke bare kulisse

Mange romaner har avsnitt der handlingen stopper opp for en naturbeskrivelse. Fjorden, fjellet, lyset gjennom bjørketrærne. Spørsmålet er hva beskrivelsen gjør i teksten.

I plotdrevne romaner fungerer naturbeskrivelser best når de gjør noe utover å beskrive. De speiler karakterens sinnstilstand. De varsler om noe som skal skje. De etablerer en stemning som setter neste scene.

Men i litterær prosa kan landskapet ha egenverdi. Hos Hamsun, Vesaas og Fosse er naturen ikke kulisse - den er teksten. Den skaper en tilstedeværelse som ikke kan måles i funksjon. Å stryke den ville være å stryke romanen.

Spørsmålet er ikke «driver dette handlingen?» men «gjør dette noe med leseren?» Hvis naturbeskrivelsen skaper en opplevelse - en stillhet, en uro, en følelse av sted - tjener den teksten. Hvis den bare fyller plass mellom scener, bør den strammes eller kuttes.