Synsvinkelbrudd: den vanligste perspektivfeilen

Den vanligste perspektivfeilen redaktører ser er ikke feil valg av perspektiv - det er ufrivillige skift innad i en scene.

Du skriver tett tredjeperson fra Marias synsvinkel. Hun sitter på kafeen og ser på mannen ved nabobordet. «Han så sliten ut,» tenker hun. Så langt er alt bra - Maria observerer.

Men så: «Han tenkte på brevet han hadde brent dagen før.» Plutselig er vi inne i hodet hans. Maria kan ikke vite dette. Synsvinkelen har sprukket - og med den, illusjonen.

Dette er noe annet enn bevisst perspektivveksling. Virginia Woolf glir mellom bevisstheter i «Mrs Dalloway» - men hvert skifte er et grep, ikke en glipp. Hanne Ørstavik veksler mellom mor og sønn i «Kjærlighet» uten markerte brudd - det er et grep som speiler avstanden mellom dem.

Ufrivillige synsvinkelbrudd skjer oftest når forfatteren vet mer enn karakteren og glemmer begrensningen. Testen er enkel: kan denne karakteren, i denne scenen, vite dette? Hvis ikke - er det et brudd.

En nyttig øvelse: les en scene og stryk under alt som karakteren ikke kan sanse, vite eller slutte seg til. Det som står igjen, er det du har å jobbe med.