«Sa hun» er nesten alltid nok

«Jeg drar nå,» sa hun.

Det er alt du trenger. «Sa» er usynlig - leseren registrerer hvem som snakker og leser videre. Dialogen gjør jobben.

«Jeg drar nå,» proklamerte hun idet hun reiste seg brått fra stolen.

Nå konkurrerer attribusjonen med dialogen. «Proklamerte» tolker replikken for leseren i stedet for å la dem høre den selv. Den brå reisningen er unødvendig hvis dialogen allerede viser bestemthet.

Grunnreglene er enkle: «sa» og «spurte» er usynlige og holder nesten alltid. «Hvisket», «ropte» og «mumlet» er akseptable når de gir informasjon dialogen ikke kan gi alene. «Konstaterte», «bemerket» og «sukket» bør brukes sjelden - de forteller leseren hva de skal føle.

Og ofte trenger du ingen attributt i det hele tatt. I en dialog mellom to er det nok å etablere hvem som snakker og la linjene veksle. Handlingsbiter mellom replikkene - «Hun så ut av vinduet» - er bedre enn «sa hun» for å bryte opp rytmen og forankre dialogen i rommet.

Men her finnes en motstrøm. Thomas Bernhard gjentar «sa han» som et mantra gjennom hele romaner - det blir et rytmisk og tematisk grep. Tarjei Vesaas bruker knappe attribusjoner som del av sin stilistiske økonomi. Da er synligheten - eller fraværet - poenget, ikke en feil.