Krimmen trenger en klokke

De fleste krimromaner har en etterforskning. Noen har også en klokke som tikker - en deadline, en trussel, en grunn til at det haster.

Uten tidspress kan etterforskningen bli episodisk: spor, samtale, spor, samtale. Det er strukturelt korrekt, men det mangler fremdrift. Leseren har ingen grunn til å føle at det haster.

Klokken kan være eksplisitt: morderen har varslet et nytt offer om tre dager. Eller den kan være implisitt: etterforskeren mister kontrollen, pressen pusher, sjefen truer med å legge ned saken.

Men ikke all krim trenger en klokke. Gunnar Staalesens Varg Veum-romaner og mye av den nordiske noir-tradisjonen drives av noe annet - en besettelse, en moralsk forpliktelse, en uro etterforskeren ikke kan slippe. Der er det ikke et ytre tidspress som skaper fremdrift, men et indre driv. Forskjellen er om krimmen din lever av «rekker vi det?» eller «hvorfor skjedde dette?»

Sjekk: har manuset ditt en tydelig grunn til at etterforskningen drives fremover - enten som ytre tidspress eller som indre tvang?