Vanlige tegnsettingsfeil i norske manus

Tegnsetting er en av de tingene mange forfattere tenker minst på mens de skriver – og som viser seg å kreve mest arbeid i ettertid. Ikke fordi reglene er urimelige, men fordi vaner fra hverdagsskrivingen siver inn i manusets sider uten at man legger merke til det. Noen feil er så utbredte at de dukker opp i nesten hvert eneste råmanus som sendes til språkvask eller korrektur. Her er en gjennomgang av de vanligste.

Bindestrek der det skal stå tankestrek

Dette er antakelig den hyppigste enkeltfeilen i norske skjønnlitterære manus. Bindestreken (-) er det korte tegnet du finner rett på tastaturet, og det brukes til orddeling og sammensetninger som «blå-grønn» eller «nord-sør». Tankestreken (–) er lengre, og det er dette tegnet som skal brukes til pauser i løpende tekst, til innskutte bisetninger og – særlig viktig for skjønnlitterære forfattere – som replikkstrek foran direkte tale.

Mange forfattere skriver replikkene sine med bindestrek fordi det er tegnet som sitter nærmest fingertuppene. Resultatet er et manus som ser typografisk ufullstendig ut og må gås systematisk gjennom før det kan settes. Microsoft Word kan automatisk konvertere bindestrek til tankestrek når streken er omgitt av mellomrom, men denne funksjonen slår ikke alltid inn konsekvent, og man ender opp med en blanding av begge.

Det finnes også en tredje strektype: den lange tankestreken (—), som er vanlig i eldre engelskspråklig litteratur. Denne brukes ikke i norsk typografi. Forfattere som leser mye engelsk litteratur kan ubevisst adoptere den, men den hører ikke hjemme i et norsk manus.

Feil i og rundt direkte tale

Direkte tale er et område der mange tegnsettingsfeil samler seg. Norsk skjønnlitteratur tillater to systemer for å markere replikker: anførselstegn eller replikkstrek. Problemet oppstår når forfatteren blander de to systemene i samme manus, eller ikke følger reglene konsekvent innenfor hvert system.

En feil som Korrekturavdelingen.no trekker frem eksplisitt, er bruken av komma der det egentlig skal stå spørsmålstegn. Når en replikk er en spørresetning, skal den avsluttes med spørsmålstegn – ikke komma. Det er heller ikke uvanlig at forfatteren da skriver «sa» i stedet for «spurte», noe som forsterker inntrykket av at spørsmålet er behandlet som en påstand.

En annen feil handler om plasseringen av komma i forhold til anførselstegnene. Reglene her ble endret i 2004 og fikk normstatus i 2008. Tidligere skulle kommaet stå inne i anførselstegnene, men etter regelendringen skal det stå utenfor – altså etter det avsluttende anførselstegnet. Unntaket er utropstegn og spørsmålstegn som hører til selve sitatet: de blir stående innenfor. Der et sitat avsluttes med utropstegn eller spørsmålstegn, skal det ikke settes komma etterpå.

Eksempelet er enkelt nok: «Kommer du på fredag?» spurte hun. Her er det ingen komma mellom spørsmålstegnet og det avsluttende anførselstegnet, og heller ikke mellom anførselstegnet og «spurte». Mange forfattere setter likevel inn et komma av gammel vane, som om spørsmålstegnet ikke er nok til å markere avslutningen.

Feil anførselstegn og apostrof

Norsk typografi bruker chevron-anførselstegn: « og ». Disse skiller seg fra de engelske krøllede anførselstegnene som er standardinnstilling på mange tastaturer og i en del tekstbehandlingsprogrammer. Det gjør at norske forfattere som ikke aktivt velger riktig tegn, ender opp med engelske anførselstegn gjennom hele manuset – noe som ser fremmed ut i en norsk tekst og må rettes i etterkant.

Apostrof er et annet tegn som brukes feil med jevne mellomrom. Hovedregelen på norsk er at genitiv ikke markeres med apostrof. Man skriver altså «Karens bok», ikke «Karens' bok». Apostrofen er forbeholdt tilfeller der grunnordet allerede slutter på -s, -x eller -z – da markeres genitiv med apostrof alene, uten ekstra s. Det er altså riktig å skrive «Johannes' fødselsdag», men feil å sette apostrof i genitiv av vanlige navn som ikke slutter på disse lydene.

Doble mellomrom og andre formatfeil

Doble mellomrom – to mellomrom etter punktum eller mellom ord – stammer fra skrivemaskinens tid, da ekstra luft etter punktum var standard praksis. I moderne typografi og digitale manus skal det kun være ett mellomrom. Doble mellomrom er usynlige mens man skriver, men de skaper problemer ved ombrekning og sats, dukker opp i sjekklister for råmanus og må rettes systematisk.

Mange av disse feilene handler ikke om manglende kunnskap, men om innarbeidede vaner og programvareinnstillinger som jobber mot forfatteren. En gjennomgang av tegnsettingen bør derfor ikke bare skje i hodet, men med søk-og-erstatt-funksjonen åpen og en konkret sjekkliste ved siden av. Start med strektyper, gå videre til anførselstegn, og sjekk apostrofene til slutt. Kjedelig arbeid – men det er arbeid som skiller et råmanus fra et ferdig ett.

Denne artikkelen er research et og skrevet av en KI-basert redaksjonsprosess hos Manuslab, og faktasjekket automatisk før publisering.